Metallguruen fra Kopervik

Portrettintervju med festivalsjef for Karmøygeddon, Johnny Angelund.

I 2004 byttet Johnny Angelund, festivalsjef for Karmøygeddon, blodet sitt med metall og satte i gang en av Karmøys største årlige begivenheter. Hvert år blir Koperviks gater hakket mørkere og fylles opp med svartkledde fra hele verden når Karmøygeddon går i gang. Utviklingen fra lyttinga på gutterommet på 80-tallet til den store scenen i Kopervik har vært stor for Angelund.
I gågaten i Kopervik ligger Apothekergaarden Café, møteplassen for mødre på mammapermisjon. Lokalet inneholder babyer som sover, griner, blir matet, eller ler, akkompagnert av ansvarsfulle eldre. Det blir en del støy, men midt oppi det hele sitter Johnny Angelund, svartkledd fra topp til tå, og drikker Pepsi. Støy er han vant med, som festivalsjef for metallfestivalen Karmøygeddon og bookingansvarlig for Flytten Pub i Haugesund. I tillegg jobber han i barnehage.
Angelund, som ble født og oppvokst på Østremneset, har bodd i Kopervik hele livet og oppdaget musikken på 80-tallet, som har blitt en stor del av livet hans.
– For meg begynte metall med at jeg hadde et par litt eldre kompiser som bodde i nabolaget. De hørte på den musikk som Judas Priest og Saxon og slike ting. Jeg hadde også en jysla kjekke far som var interessert i musikk, og fikk velge ut plater som han kjøpte til meg når vi var på Hot Music i Haugesund, sier Angelund.
– Han er min største inspirasjonskilde for at jeg er blitt den jeg er i dag, det er det ikke tvil om, sier Angelund om faren sin. Han kjøpte mye musikk selv og var alltid musikkinteressert.
Etter å ha blitt frelst av metall-sjangeren, begynte Angelund å dukke ned i musikkstilen på jakt etter flere band. I tillegg begynte han å lage ”metal zine”, som er et typ metallblad, og fikk kontakter i Europa og Norge.
I tillegg prøvde han seg på gitar – uten hell.
– Jeg kjøpte elektrisk gitar og hadde alt det der, men jeg forstod fort at det ikke var det jeg skulle gjøre i musikken, sier han og ler, før han fortsetter:
– Faren min sa at jeg skulle kjøpe kassegitar og lære meg det først. Jeg gjorde det, men så gikk det en uke så kjøpte jeg elektrisk gitar og forsterker. Det ble litt vrenging og klunking før det ble solgt videre ganske fort.
– Jeg hadde vel ikke tålmodigheten til å lære meg det. Jeg liker at ting går framover fort, hele veien. Skal du lære deg det skikkelig, så tar det litt tid. Jeg elsker å høre musikk, og flink til å høre på hva som er bra og ikke, men det er stor forskjell på det og å spille musikk.
Borgen pub og Karmøygeddon
I 2004, etter et års intensiv planlegging, var den første Karmøygeddon klar til å døpes på Borgen pub i Kopervik. Sammen med Harald Magne Revheim (ex-Enslaved) og Borgen dro de i gang, og trakk folk fra hele Haugalandet.
– Vi så at det var mye metallfolk på hele Haugalandet. Det ble som et samlepunkt. Folk ble kjent med hverandre, og vi så at det var et potensiale der, sier Angelund.
– Før Karmøygeddon reiste vi for det meste til Oslo på konserter, men vi hadde jo ikke råd til å reise dit ti ganger i året, for det var jo dyrt. Vi tenkte at hvorfor skal vi reise til Oslo når de kan komme hit? I tillegg så vi at det var mindre metallfestivaler i Sandefjord og Skien, og da tenkte vi at vi kunne gjøre det her også, forteller Angelund, og legger til:
– Den kulturen jeg følte manglet her, den lagte vi selv.
Fra Karmøy til Haugesund
Etter bare to år i Kopervik flyttet Karmøygeddon seg til Haugesund og det som da var Byscenen (nå Bakgården), og var der i åtte år før festivalen igjen ble å finne i Koperviks gater i 2014.
– Det var deilig å komme tilbake til røttene. Vi fikk litt pepper den første tiden etter at vi flyttet over, at vi tok noe fra Karmøy til Haugesund. Det er ikke noe som ble skrevet positivt om, sier Angelund, og ønsker å komme med ros til Byen Vår Kopervik:
– De setter virkelig pris på Karmøygeddon. Det merket vi ikke i Haugesund. Vi prøvde å ta kontakt med Haugesund Sentrum flere ganger, men kom ingen vei. Det virket som det var totalt uinteressant for dem, sier Angelund.
Djevelen kommer til byen
Det er ikke alltid Angelund og Karmøygeddon har blitt tatt imot med åpne armer. Han forteller om en skepsis i begynnelsen, der folk rev ned plakater og stilte spørsmål med hvorfor de skulle sponse en metallfestival. Det ble imidlertid tatt til et helt nytt nivå da legenden Dio kom på besøk til Kopervik i 2008.
– Det var et par foreninger oppe på Eide som delte ut bønnekort, for det var han som stod for djeveltegnet. Da måtte jeg gå ut i media og forsvare dette, for det ble mye styr, forteller Angelund.
– Da var jeg litt i den posisjonen at jeg jobbet i barnehage, og måtte forsvare dette. Jeg tenkte enkelt på det, at jeg måtte ta med fakta og ikke gi meg ut på deres opplegg, forteller Angelund videre.
– Det de sa var jo bare tull, at djevelen kom til Kopervik. Dio var jo katolikk, og hadde lært tegnet av bestemoren sin i Italia som gjorde det i hvert hjørne av huset om kvelden for å skremme vekk djevelen. Han spilte også inn for flere millioner dollar for de sultrammede i Afrika, forklarer Angelund.
– Jeg husker at jeg avsluttet intervjuet med at om de synes at det var det som var djevelen, så  måtte vi bare ta godt imot han. Det ble stikk motsatt, for det var de som fikk mye pepper til slutt, sier Angelund.
Sansen for fysisk format
Med over 8.000 CDer og 4.000 LPer i hyllene nede i kjellerstuen innrømmer Angelund at det begynner å bli mangel på plass til musikken han har samlet på gjennom flere tiår. Grunnen til at han har så mye er veldig enkel:
– Jeg har ikke Spotify, sier Angelund rett ut.
Hva?
– Jeg kjøper kun musikk, og har ikke kvittet meg med en eneste plate, sier Angelund, før han modererer seg litt.
– Jeg bruker mye YouTube da, om jeg skal kjøpe plater, men jeg kjøper lett plater om et band høres kult ut. Jeg har alltid samlet på plater, og har aldri kommet utav det. Jeg føler ikke at det er det samme. Det er herlig å få et cover i hånda og ha det i hylla, pitle og leite, forteller Angelund, som kan avsløre at første plata han kjøpte for egne penger var AC/DC sin Powerage, som han fortsatt har.
– Det er noe helt annet å ha det i fysisk format synes jeg, men jeg dømmer ikke. For de som vokser opp i dag, så er det slik musikken er for dem. Men jeg merker at det er mange unge som komme til Karmøygeddon som kjøper plater og har det fysisk. Det setter jeg stor pris på, sier Angelund.
– Hadde ikke vært den samme
Angelund lever og ånder for metallmiljøet, og er som regel kledd i band t-skjorter eller gensere, men på veien har han hatt støttespillere som ikke er like begeistret for brøling og vrengte gitarer.
– Kona mi Siv Helen Bjoland Angelund er musikkinteressert, og liker alt mellom himmel og jord. Hun har vært mye på Karmøygeddon, men det er mest for det sosiale, sier Angelund.
Paret har to døtre på henholdsvis 15 og 19 år, som ifølge Angelund ikke har noen som helst interesse for metallsjangeren. Likevel har de vært med på Angelunds og Karmøygeddons reise.
– Siv Helen har gitt meg ekstremt stor frihet til å holde på med dette. Å bruke så mye tid på Karmøgeddon, som er en frivillig organisasjon, så er det ikke mange damer som hadde godtatt det, sier Angelund.
– Hadde vi hatt litt inntekt, så kunne en kommet hjem med det, men det har vi jo ikke, sier Angelund og stopper opp litt, før han fortsetter:
– Jeg tror hun tenker litt at hadde hun sagt at nok er nok, så hadde jeg ikke vært den samme likevel.
– Det er en identitet og en kultur som du lever med hele veien, avslutter Angelund.
Back to Top