- Ba meg om å tilgi overgrepene

Feature, publisert i Karmøynytt.

Hun var bare et barn på på 11 år da han foretok overgrep på henne – en mann i nær familie. Uskylden ble ødelagt. Hemmeligheten bar hun på i 20 år før noen fikk vite det.
Karmøykvinnen, som nå er i 50-årene, har barn, er gift, dog med en skilsmisse bak seg, og er i arbeid, men reisen til den hun er i dag har vært tøff, forteller hun.
-Jeg var bare en jentunge på 11 år da dette skjedde. I de tidene var det ikke noe en snakket om. Du hørte ordet ”blodskam” som det ble kalt i de tidene, så jeg fortalte ingen om dette, sier hun.
I løpet av en ettårsperiode skjedde det flere overgrep når hun reiste på besøk til den delen av familien. Det ble aldri oppdaget. Det ble aldri pratet om, men den lille jenta slet.
-Jeg var hos legen i 12-årsalderen fordi jeg hadde så mye vondt i magen. Jeg forstår ikke den dag i dag at legen ikke forstod noe, men han tenkte vel ikke i de banene, forteller hun, og mener at det hadde en kobling med overgrepene som hadde skjedd.
Følelsesmessig ødelagt
Hun ser tilbake på ungdomstiden sin som en helt vanlig tenåring der hun fikk interesse for gutter. Hun debuterte seksuelt som 15-åring, men følte seg ødelagt.
-Det betydde ingenting for meg. Jeg hadde jo ødelagt noe. Det betydde ingenting for meg følelsesmessig uansett. Når en 11-åring har fått ødelagt det følelsesmessige, så er det jo ødelagt for alltid, forteller hun.
Den ødeleggelsen kjente hun mye på som tenåring, og hun forteller at hun skammet seg og slet veldig mye psykisk.
-Jeg prøvde å ta selvmord flere ganger med tabletter. Det klarte jeg heller ikke, for jeg ble oppdaget. Det var vel et skrik om hjelp. Så jeg måtte på pumping et par ganger på sykehuset. Men mine foreldre forstod ikke hvorfor jeg gjorde det, sier hun.
Forsøkt voldtatt
Som 19-åring flyttet hun ut for å gå på skole i Stavanger. I helgene reiste hun som regel hjem. Hun fikk også en jobb ved siden av, men sluttet på dagen etter en episode med sjefen.
-Jeg hadde en sjef som gjorde et forsøk på voldtekt på arbeidsplassen. Han gikk bak meg og begynte å ta på meg under klærne. Da reagerte jeg spontant. Jeg husker jeg hadde noen hvite klogger på meg, så jeg sparket til han og sa ”her kommer jeg aldri mer,” før jeg kastet meg i bilen og begynte å kjøre, forteller hun.
-Jeg gråt i bilen. På veien var det en politikontroll. De vinket meg inn og jeg rullet ned vinduet for at de skulle sjekke vognkort og førerkort. Jeg satt der og burgrein, og jeg husker at politimannen så på meg i bilen, men han spurte ikke hva som var galt, fortsetter hun.
-Jeg reiste hjem og fortalte det som hadde skjedd, men det var ingen respons hjemme. De bare så på meg, så var det ikke noe mer med det, avslutter hun fortvilende.
Vanskelige fødsler
I begynnelsen av 20-årene giftet hun seg, men fortsatt fortalte hun ingenting. Ikke engang mannen hennes visste noe.
Etter et par år som gift kom første barn til verden. Fødselen var vanskelig – hun husker nemlig ingenting.
-Kroppen ga beskjed om at her var det noe som var riv ruskende galt, forteller hun, og fortsetter:
-Jeg går ut av kroppen under en fødsel. Det er ingen som har kontakt med meg. Det er mange som snakker om fine fødsler; de har et godt samarbeid med partneren. Jeg er helt borte vekk, utav kroppen og aner ikke hva som skjer. De (legene, journ. anm.) må fortelle meg etterpå hva som har skjedd.
-Jeg føler jeg har gått glipp av noe, for jeg kan ikke fortelle så mye, avslutter hun.
Hemmeligheten er ute
Etter å ha båret på hemmeligheten i nærmere 20 år skulle kvinnen på seksukerskontroll med sin førstefødte. Legen så at noe var galt, at hun slet, og ville prate med henne nærmere.
I en og en halv time satt hun hos legen, som til slutt fikk det utav henne. Etterpå ga hun beskjed til foreldrene.
-Faren min sine ord var ”nå datt mange puslebiter på plass” da han fikk vite det, forklarer hun, og sier videre at han hadde sett at hun hadde slitt opp gjennom årene, men aldri forstått hvorfor.
Hun fikk likevel sterk beskjed om å ikke fortelle det videre. Det var viktig.
Familien på trappa
Hemmeligheten var ute, og reaksjonene lot ikke vente på seg innad i familien. Med en nyfødd unge i hjemmet kom familien til overgriperen på døra og truet den nybakte moren.
-Det er det som såret meg mest, forteller hun.
-Jeg hadde en nyfødd unge, og de kom på døren. Dette måtte jeg tilgi, sa de, og at hvis jeg gikk videre med dette, så var det jeg som ødela familien. De sa at han kom til å ta livet av seg, og da kunne ikke de vise seg ute, og det var min skyld, forklarer hun.
Karmøykvinnen brøt sammen etter truslene, og måtte ha legevakt. Hun måtte ha noe for å roe seg ned.
Etter den vonde episoden på trappa gikk det mange år før det oppstod kontakt mellom henne og den delen av familien igjen.
-I etterkant har de bedt om unnskyldning for måten de oppførte seg på. Jeg har vel tilgitt dem på et vis, men har aldri glemt, sier hun.
-Jeg har kontakt med dem innimellom, men det er det som gjør så vondt, fordi du blir minnet på det som skjedde når du ser personen den dag i dag.
På spørsmål om hvordan det er å se han igjen svarer hun kontant at det er pyton.
-Du kjenner det i mellomgulvet. Du er livredd for ungene når den personen er i nærheten. Selv om jeg har vært heldig, for han innrømte hva han har gjort til meg og til resten av familien, sier hun.
Saken ble til slutt anmeldt, men var foreldet. Likevel fikk hun erstatning fra fylkesmannen på 45.000 kroner.
Sjokket i gruppen
Kort tid etter at hemmeligheten var ute, på begynnelsen av 90-tallet, begynte hun å ha samtaler med en prest på Åkra som drev en gruppe som hjalp folk etter overgrep.
På forhånd hadde hun en del private samtaler med presten for å sette bitene på plass og for å forberede henne på gruppen.
-Jeg grudde meg i hjel til gruppen, men jeg fikk sjokk, fordi halvparten av dem som var der kjente jeg. Hjelpe meg, tenke jeg; jeg er jo ikke alene, sier hun.
-Jeg gikk der i et og et halvt år og det hjalp meg mye. Det hjalp å snakke om det, og sette skylden på den som var skyldig, og at det faktisk ikke var jeg som var skyldig i det, sier hun videre.
Å skrive om det
En annen ting som hjalp henne mye med følelsene rundt hennes fortid var å skrive om det. Etter at hun ble skilt i 40-årene bestemte hun seg for å videreutdanne seg, og tok valget om å skrive om det å være et incestoffer, og hva det har gjort med henne.
-Jeg gråt og kjeftet. Hadde lyst til å knuse alt rundt meg når jeg skreiv, for det var så fortvilende, forklarer hun.
-Jeg måtte kjenne på følelsene på en helt annen måte. Men å ha skrevet om det og tatt det oppgjøret hjalp meg faktisk å gå videre, sier hun.
-Kom her, men ikke nærmere
Å klemme folk har nærmest blitt en byrde etter overgrepene. Å treffe på gamle kjente resulterer som oftest i en klem. Det er ikke alltid like lett.
-Det er pyton, sier hun rett ut.
-Jeg hater det som pesten. Nærhet til andre fordrar jeg ikke, fortsetter hun, før hun forklarer videre:
-Det tenker sikkert ikke så mange på Hvis en er glad for å se noen, så er det naturlig å gi dem en klem. Men det er ikke alle som klarer den klemmen. Det blir for nært, sier hun.
Vil ikke at andre skal oppleve det
Med barn, ny mann og i jobb ser hun på seg som heldig. Det er nemlig mange som ikke klarer seg like bra; mange ruser seg, havner i psykiatrien, og sliter med å jobbe.
-Livet er selvsagt enklere i dag, over 40 år etter, sier hun, men påpeker at det har kostet mye, og at hun sliter fortsatt.
Hun vil ikke at andre skal oppleve det hun har opplevd, og mener at det allerede i barnehagen skal tas tak med å fortelle ungene at en ikke skal ha hemmeligheter.
-Hvis du ser at ungene sliter, så kom til bunns i det. Og si til ungene dine at de kan si det selv om det er vanskelig. Snakk åpent kroppen er ikke noe som andre skal ta borti. Det e viktig å sette grenser, forteller hun.
Når hun leser om voldtekt i mediene kjenner hun at hun blir frustrert. Hun mener straffen for overgrep er altfor lav.
-Jeg blir frustrert når en overgriper skal tas inn i varmen igjen etter sont straff på 2-3 år, men hva med oss som har opplevd overgrep, som aldri kommer utav det, spør hun.
-Hva med oss, repeterer hun før hun fortsetter:
Vi må leve med det hele livet. Jeg har sonet straffen min i 40 år, og er er enda ikke ferdig, sier hun avsluttende. 
Back to Top